Sider

10. juli 2011

Nederland, DEL2

På torsdags morgen tror jeg de fleste norske så ut som zombier. Ingen av oss hadde fått spesielt mye søvn hele uka, og jeg vet ikke helt hvor mange som sovna en eller annen gang i løpet av timen om Amsterdam. Så gikk turen videre til computer lab der vi lagde en avis, før sykkeltur til Belgia stod på programmet. Dagen før hadde jeg og Marthe sykla ca. 4mil, og før Belgia turen hadde vi allerede sykla 1,5mil. Det er egentlig ikke så ille som det høres ut, for det er jo helt flatt (så vi sykler rundt på gamle damesykler uten gir), men setene (i hvert fall noen sine seter) var så skrekkelig vonde. Så da dagen var omme, og vi hadde sykla rundt 7mil hadde nesten alle sammen helt ubeskrivelig vondt i sykkelmuskulaturen.

Belgia var egentlig ganske skuffende. Vi sykla til et kloster som lå ved en liten landsby. Vi kjøpte en kurv jordbær, også sykla vi tilbake. Og that's it. Det var hele Belgia-turen vår.

Vel fremme i Breda igjen skulle nederlenderne lage mat til oss (ca. fire nederlendere, og de sine nordmenn). De lagde en helt himmelsk pastarett, og en helt nydelig eplecrunsh-greie til dessert. Tror det er den beste middagen jeg fikk der borte - pasta med tomatsaus og kjøttboller. Etter middag tok nordmennene seg en tur tl byen for å pleie shoppingbehovene våre, før vi reiste hjem. Jeg var i drømmeland omtrent før hodet traff puta.

Fredag var den nest siste dagen i Nederland, og også den dagen de fleste hadde sett mest frem til - det var tid for en tur til Amsterdam. Etter en alt for kort natts søvn var det bare å hale seg ut av senga umenneskelig tidelig (kvart over fem), og bussturen til Amsterdam tror jeg er den eneste som faktisk har vært omtrent helt stille.

Det første som skjedde da vi kom frem til Amsterdam var at hele klassen samlet seg utenfor inngangen til Anne Franks hus, øyeblikket ingen hadde sett frem til var kommet - eksamenskunngjøring. Fordi klassen er en internasjonal klasse, og engelsklæreren vår på forhånd hadde sagt at det kun hadde skjedd én gang i løpet av hennes tolv år som lærer at hennes klasse ikke kom opp i engelsk skriftlig hadde vi ikke så høye forhåpninger. Det hadde vi ingen grunn til heller, ettersom 15 folk i klassen kom opp. Jeg var heldigvis ikke en av dem, og har sjeldent vært så glad i etternavnet mitt som da.

Så var det tid for Anne Franks hus. Det tror jeg er en av de sterkeste opplevelsene jeg har vært med på. Det var så rart å gå gjennom det hemmelige annekset i viten om at Anne en gang bodde her. Sitater fra dagboka hennes stod skrevet på veggene, sammen med intvervjuer av folk som stod Anne og hennes familie nær (som f.eks. faren hennes, som var den eneste som overlevde av familien Frank).

Amsterdam tror jeg må være en av de mest spesielle byene jeg har vært i. Mye skyldes kanskje the city walk gjennom Red Light District anført av de to nederlandske lærerene. Bare det at en lærer på over seksti engasjert forteller alt som er verdt å vite om distriktet, og om butikkene som er der, gjør jo at hele opplevelsen ble utrolig merkelig.

Etter en rolig (og tidvis umenneskelig kjedelig) kanaltur reiste vi på Tropeen musuem. Her fikk vi hver vår oppgave (på nederlandsk, så vi måtte løpte rundt for å få folk til å oversette), og etter en times tid var det endelig tid for fire timers fritid.

For å si det sånn var det en sliten, men fornøyd, gjeng som endelig kom hjem til Breda, og etter en snartur på byen fant vi veien hjem til sengene våre i tolvtiden.

Lørdag var den siste dagen i Nederland, og stemninga var ganske prega da hele gjengen møttes i Eftelig (en fornøyelsespark). Vi følte oss som små barn igjen der vi løp rundt fra den ene tingen til den andre for å rekke alt sammen. De åtte timene vi brukte der gikk overraskende fort.

På kvelden samlet hele gjengen (alle nederlenderne og nordmennene, til sammen ca. 60stk) seg hos en av nderlenderne. Der hadde vi tidenes farvel-fest, med god grillmat og herlige mennesker.

På søndag var det duket for avskjed, og da alle tårer var felt, og vi hadde tatt innover oss at vi mest sannsynligvis aldri kommer til å treffe nederlenderne igjen satt vi kursen hjemover.

Etter tretten timers reise, og uten bagasje, var en av de mest fantastiske ukene i mitt liv offisielt over, og jeg kunne igjen si hallo til norsk mat, trening, fornuftige sjofører, biler og min egen seng.

Denne reisen kan jo så klart ikke sammenlignes med et helt år i USA, men det var en slags prøvesmak på utveksling, og det ga virkelig mersmak.

(Beklager mangelen på bilder)