Forventninger

Nå er det august, noe som føles helt surrealistisk. Sommeren har gått så fort. Plutselig har jeg sagt hadet til både mormor, morfar, tanter, onkler, fettere, kusiner og venner. Tiden har bare flydd forbi, og etter fem uker med jobb, og en uke ferie begynner jeg å bli klar for å reise.

Jeg vet jo ingen verdens ting, og det å gå rundt sånn og ikke vite noe tror jeg må være noe av det verste jeg vet. Det å vite at du snart skal reise bort, og bli borte i ett år uten å vite hvor, til hvem og når du skal reise er ikke en situasjon jeg unner noen. Jeg snakket med STS, og fordi jeg får vertsfamilie så sent kan jeg risikere å få tre dagers varsel. Ikke det at det er meg i mot. Jeg begynner å bli veldig klar for å reise.

Det kribler i hele kroppen av spenning. Det begynner plutselig å demre for meg at jeg flytte til et annet kontinent og til en kultur jeg bare har hørt om. Jeg skal bo hos en fremmed familie i et fremmed land, gå på en skole jeg aldri har hørt om, og snakke et annet språk. Det blir så utrolig spennende, og forhåpentligvis mitt livs opplevelse. Det er tøft å si hadet til alle, jeg skal ikke påstå noe annet, men tanken på det som venter meg et verdenshav og mange tidssoner unna gjør det verdt det.

Nei, nå skal jeg bare nyte den siste tiden min hjemme i Norge.


 Snakkes da jeg har fått vite noe mer ;D