På bedringens vei

I går var jeg også hjemme fra skolen, men følte meg faktisk litt bedre. Jeg har knapt spist siden forrige søndag, så nå begynner endelig sulten å melde sin ankomst! Det føles egentlig ganske godt, fordi det betyr at jeg begynner å bli frisk. Jeg føler faktisk ikke for å ligge i senga mi i hele dag.

Så hadde det seg slik at gleden av å våkne med neseblod i stedet for tett nese skulle være kortvarig, for da jeg gikk ned på matjakt var hunden der. Han så litt rar ut, og var liksom ikke helt seg selv, men jeg tenkte ikke noe over det. Han sover jo vanligvis til jeg kommer hjem fra skolen, så jeg trodde at han bare var trøtt. Det var frem til han spydde under bordet. Og ikke bare litt. Så Janel kom hjem fra jobb, og da var alt sammen borte. Jeg trodde ett øyeblikk at jeg hadde hallusinert, men jeg visste jo hva jeg hadde sett, så vi konkluderte med at han hadde spist spyet sitt. Urgh.

Det er litt merkelig å plutselig vite at du er allergisk til hunden du bor sammen med. Jeg har blitt så glad i Bauer, og ville liksom ikke helt innse at det å klappe han uten å vaske hendene ikke er en god idé.

Forhåpentligvis blir neste uke MYE bedre, og selv om jeg har en hel uke å ta igjen på skolen har jeg sikkert masse energi etter denne uka med influensa. USA har i hvert fall lært meg å kjenne igjen forskjellige sykdommer, etter jeg kom hit har jeg jo ikke hatt mindre enn syre i magen, streptokokker, spysyka, hundeallergi, influensa og en rekke små forkjølelser! Lenge leve dårlig immunforsvar!

Ok, mer positiv blogging i vente, jeg er bare så utrolig lei av å være syk...