Miami, part 1

Så utrolig mye skjedde på turen, så jeg fant det nødvendig å dele den opp i flere deler ;)

På tirsdag gikk tiden helt utrolig sakte. Jeg kikka på klokka annethvert minutt, og i sjette time var jeg helt sikker på at tiden stod stille. I sjuende time babla alle om thanksgiving, og nervene mine var i høyspenn. Med en gang det ringte ut, nærmest løp jeg og Kelsie til skapa våre, og kom oss ut. Kelsie kjørte meg hjem, og ønska meg en fin thanksgiving.

Da jeg kom inn døra kasta jeg i meg et stykke pizza (Jodi klarte seg forresten fint med pizzaen, men hele konseptet med å kna deigen var visst ganske fremmed haha), før vi kjørte avgårde til Flint. Jeg sov hele bilturen. Jeg sov ikke akkurat godt natt til tirsdag, så det + nervøsitet gjorde at jeg rett og slett sovna.

Jeg kom meg til gaten fint, og alt virka bra frem til boardingen ikke begynte. Klokka ble halv (det var da flyet mitt skulle gå), og da informerte de om at en av crewet hadde blitt syk, og at de prøvde å få tak i en erstatning. Sannheten var at en av crewet gikk ombord i flyet, og ble kasta av igjen fordi ho var full, så da kom ho sjanglende av igjen..

Da vi landa i Atlanta var klokka 08:57pm mitt fly skulle gå videre 09:00pm, heldigvis var det flyet også an halv time forsinka, så jeg rakk det akkurat.

Da vi nærma oss Fort Lauderdale gikk en million og fire ting gjennom hodet mitt. Jeg tror ingen egentlig kan forestille seg alt som går gjennom hodet til en person når de skal møte kjæresten sin for første gang på 18mnd. Du er nervøs, skremt, glad, spent og mye, mye mer.

Da jeg endelig kom meg av flyet fulgte jeg pilene mot baggage claim. Jeg gikk rundt ett hjørnet, og hjertet mitt stoppa nesten.. MEEEN, nei, så var det videre rundt enda ett hjørnet, samme der, men nei - så, endelig. Rundt det tredje hjørnet var jeg der. Midt i mengden stod Dakota med største smilet jeg noensinne har sett. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene (en gigantisk bag, en veske og en jakke), og kasta meg i armene hans. Ord kan ikke engang halvveis beskrive hvor utrolig deilig det var å se han igjen.

Etter et par minutter ble vi plutselig oppmerksomme på at hele flyplassen stirra på oss, så da gikk vi raskt ut. Der venta faren hans på utsiden av bilen, og jeg ga han rask klem, før vi bega oss på vei hjem.

På hjemveien var jeg trøtt og nervøs på samme tid. Dere som kjenner meg vet jo at jeg enten babler eller tier helt stille når jeg er nervøs, og denne gangen babla jeg hele veien hjem. Jaja, det ga for det meste mening da haha.

Da vi kom hjem sa jeg raskt hei til Patti (mora), før vi gikk og la oss.