Miami, part 6

På søndag våkna vi relativt tidlig, men ingen av oss ville snakke om hvorfor, så vi begynte å rydde rommet vårt i stedet for. Det tok sin tid, for ingen av oss er vel egentlig spesielt ryddige. Så gikk vi ned og spiste vår siste frokost sammen. Det var helt merkelig. Innen søndag hadde vi forlengst vendt oss til å være med hverandre i virkeligheten, og tanken på at vi nå skulle skilles igjen gjorde fryktelig vondt, så ingen av oss ville tenke på det helt enda.

Så var det klart for bilturen hjem. På hjemveien gikk alt som kunne gå galt, galt. Vi gikk nesten (veldig nesten faktisk) tom for bensin, det var kø fra Disney og til evigheten, og det ble ekstra kø pga. to trafikkulykker. Vi brydde oss ikke noe særlig da. Vi bare satt der i baksetet, og håpet på mer kø.

Vi kom oss faktisk frem til flyplassen i tide da. Så da gikk jeg og Dakota inn, fikk sjekket oss inn på en av automatene, og gikk for å finne noe lunsj. Da vi kom frem til mat hjørnet ville ingen av oss spise da, vi følte at det ville være å kaste bort tiden. Så klarte jeg ikke å holde det inne lengre, og begynte å grine. Han holdt meg fast for noe som virket som en evighet mens vi begge bare stod der og hulket, men av og til kan selv en evighet ha en slutt, og selv evigheter kan være for lite tid.

Det begynte å bli kø i security kontrollen, så jeg så meg nødt til å gå. Det er noe av det tøffeste jeg noensinne har gjort. Han stod med meg helt til jeg kom til passkontrollen, ga meg en siste klem, og slapp taket. Jeg gikk gråtende gjennom sikkerhetskontrollen, og så meg tilbake. Han var der enda. Jeg gikk et par skritt til. Snudde meg igjen, og han var borte.

Turen hjem gikk relativt knirkefritt, bortsett fra at den kraftige forkjølelsen jeg hadde kjempet mot de tre siste dagene tok skikkelig tak, og jeg fikk feber, hodepine og hele pakke på den siste flyturen. Jeg tenkte ikke noe særlig over det i det hele tatt for å være ærlig. Tankene mine var helt andre steder.